Karl Johan Skotheimsvik (27)

Møre og Romsdal

Produksjon: Ammekyr og øvrig storfe

Til tross for sin unge alder bestemte Karl Johan seg allerede som 24-åring for å kjøpe et gårdsbruk som kom for salg rett ved der han vokste opp. Før det hadde han flere år som avløser bak seg, men drømmen var alltid å drive egen gård. Her måtte han starte fra scratch, men til tross for tøffe tider for bøndene har han holdt motet oppe og satset.

Karl Johan startet raskt med å få dyr i fjøset – først okser, så etter hvert ammedyr. Han har også satt opp gjerde for beite til dyrene over et større område. Han har også et påbygg med løsdrift til ammedyra. I dag har han 70 okser og 22 ammekyr på gården. Karl Johan er en bonde som bryr seg om jorda og beite, og tenker langsiktig i måten han gjør ting på.

Har du noen nyskapninger på gården?

Jeg kjører en Claas 470 med full GPS for å kunne gjøre oppgavene med sprøyting og gjødsling mer nøyaktig og til rett tid. Dette gjør jeg for å spare tid og penger.

Hva tenker du om fremtiden som bonde?

Jeg jobber i dag som landbruksmekaniker på fulltid, og har et håp om at vi vi i fremtiden skal kunne utvide produksjonen så det er mulig å leve av gårdsdriften. Håpet på sikt er et nytt, moderne fjøs og melkeproduksjon i en moderat skala.

Ida Johnsen (32) og Sindre Borch (32)

Troms og Finnmark

Produksjon: Sau, verpehøner

Sindre tok over gården sammen med tvillingbroren, men driver den nå sammen med samboeren Ida. Begge er oppvokst på sauebruk, og brenner for livet på gården. Sindre er utdannet agronom, mens Ida er sykepleier, noe hun også jobbet som inntil for to år siden.

På gårdsbruket i Jøvik i Ullsfjorden i Troms er det langt både til nærmeste bonde og nærmeste by, men omgivelsene er det ingen ting å utsette på. Paret jobber fulltid på gården, som huser 350 sauer og 7500 verpehøner. I tillegg har de avløser under lammingen, og får hjelp av foreldrene til Sindre når det trengs.

Sauefjøset på gården er bygget på i flere omganger, og den største oppgraderingen ble gjort i 2017. De plukkslakter lam, og streber alltid etter høyt rospoeng hos Nortura, og følger alle krav dette innebærer. De siste sju årene har gården mottatt rospremie fra Nortura, og i fjor ble de uoffisielt kåret til den nest beste lammeprodusenten blant de som leverte over 250 lam til Nortura. Sindre og Ida leverer om lag 600 slaktelam hvert år. Hvert år kårer de også flere værlam som selges videre. På gården har de lettvint fôring av dyrene ved å kjøre ut fôr med minilaster. I tillegg til sauene leverer de frittgående hønene tre tonn egg i uken.

Paret er det siste gårdsbruket i området, men til tross for at det er tre mil til nærmeste nabogård har de ingen planer om å gi opp. Derimot drifter de slotteareal og innkjøring og utkjøring av beitedyr innen 15 kilometer. Dette krever mye, da veiene i området er fryktelig dårlige. På vinterstid er veien ofte stengt grunnet ras eller rasfare, noe som skaper utfordringer for henting av eggene, men også fôrlevering. Likevel har det unge paret altså ingen planer om å gi opp.

Trine Pedersen (26) og Ole Otto Grønning (26)

Trøndelag

Produksjon: Melkekyr og storfe

Ole Otto er den fødte bonde, og gårdslivet har alltid vært en del av hverdagen. Han vokste opp på det velstelte gårdstunet på Statsbygd, mens samboeren Trine kommer fra et småbruk som ikke var i full drift. Hun kommer også fra en slekt med bønder, og ble tidlig fascinert av gårdslivet. Hun er også aktiv kommunepolitiker, og sitter i kommunestyret i Indre Fosen for Senterpartiet, i tillegg til jobb i gårdsbarnehage.

Ole Otto jobbet i Fjøssystemer før han tok over gården hjemme på Stadsbygd. I dag har de en betydelig melkekvote. Paret satser hardt, og ved hjelp av familie, venner og egeninnsats fikk paret nylig opp et nytt fjøs med robot til 9,5 millioner kroner.

Hvordan ser dere på framtiden som gårdbrukere?

Vi er opptatte av å beholde det gammeldagse utseende på gården, men samtidig satse på et  bærekraftig og framtidsrettet gårdsbruk. Som for andre bønder har det siste året vært økonomisk tøft, da det har vært en stor prisvekst på alle innsatsfaktorer. Dette har ført til at vi har måttet bli enda nøyere med forbruket, og effektivisere driften, men vi ser positivt på fremtiden!

Gry Heidi og Ole Espen Honnemyr (34)

Agder

Produksjon: Melkekyr, øvrig storfe, korn og beite

Ole Espen er bonden som ikke ville gi opp. Sammen med kona Gry tok han over slektsgården Frøysaa, men etter bare to år med gårdsdrift ble han alvorlig syk, da beinmargen døde som følge av et virus. Ole Espen ble liggende på sykehus i over seks måneder, og det var lenge uklart om han kom til å overleve. Mens han var gjennom flere transplantasjoner, og inn og ut av koma, holdt han fast på at han skulle fortsette som bonde, og han fulgte blant annet med på brunst i fjøset via webkamera fra sykesengen på Ahus. Tegningene til nytt fjøs ble gjennomgått med venner via Teams mens han lå i isolasjon.

I dag er Ole Espen tilbake for fullt, til tross for at han har mistet noen fingre og tær som følge av sykdommen, og det er virkelig aktivitet på gården. I tillegg til at ekteparet venter barn nummer to, planlegger de også et nytt løsdriftsfjøs på gården. I tillegg tar de inn lokale ungdommer som avløsere, og de beskrives som forbilder for den lokale ungdommen. Ole Espen er også leder av Iveland Bondelag.

Hvordan ser dere på fremtiden som gårdbrukere?

Vi planlegger å bygge ny driftsbygning til melkekyr. Det er helt uaktuelt å slutte med melk, og vi tror ikke det går av moten å spise mat. Vi er stolte samvirkebønder!

Sandra (32) og Thomas Fallmyr (33)

Nordland

Produksjon: Gris

I den lille kommunen Gildeskål i Nordland holder ekteparet Sandra og Thomas til. I tillegg til at Thomas jobber i Nordsjøen, og Sandra som veterinær, driver de Thomas sin familiegård på idylliske Jelstad. Paret har også to små døtre, på henholdsvis ett og tre år. Gårdsbruket består av en todelt drift, med gris i en del av fjøset, og et båsfjøs som skal bygges om til oksefjøs i den andre delen. I 2019 bygde paret et nytt, toppmoderne løsdriftsfjøs til melkekyrne sine.

I forkant av byggingen reiste de rundt og snakket med andre om deres erfaringer. Resultatet ble et fjøs med alle tenkelige tekniske finesser: Full kjeller under hele husdyrrommet, fullfôrblander og bandfôring, skraperobot, og automatisert kalvefôring med både melk og kraftfôr. I tillegg har de en ny fôrsentral. I 2021 fikk paret godkjent en avslokse hos Geno, noe de synes er veldig stas.

Har dere noen nyskapninger på gården?

Vi har laget en anordning som er litt utenom det vanlige til håndtering av husdyrsgjødsel. Vi har nyfjøset liggende høyere i terrenget enn det gamle gårdstunet, og har derfor laget et tapperør fra kjelleren i nyfjøset som benytter fallhøyden til å fylle møkkvogna. Røret er utstyrt med aktuator og fjernstyring, slik at vi kan kjøre med flere møkkvogner samtidig, og regulere fylling med en fjernkontroll fra traktorsetet. Vi frigjør da en traktor som ellers ville stått på en pumpe. Dette er et godt tiltak for miljøet, og for å effektivisere håndteringen av husdyrsgjødsel i en kort nord-norsk sesong.

I nyfjøset har vi også laget et fjøsloft som vi kan bruke som utleielokale. Her har vi hatt besøk av blant annet familier, barnehage, skole, og ideelle organisasjoner. Vi er levende opptatt av folkeopplysning, og at folk skal vite hvor maten kommer fra.

Hvordan ser dere på fremtiden som gårdbrukere?

Vi ser lyst på fremtiden. Vi er fremdeles unge, og har investert mye tid og penger i livet vårt her på gården. Per i dag har vi to små barn, men vi utelukker ikke at det blir flere. Gården er arbeidsplass for kårfolket og oss selv (i tillegg til at begge jobber 100 prosent i andre stillinger og har andre verv). Heldigvis hjelper en yngre bror mye til i driften, og vi har i tillegg en dreng som hjelper til med det daglige arbeidet. Oldeforeldrene til barna bor i kårboligen, og er faste barnepassere under fjøsstellet.

Bruket er en fulltidsjobb for oss selv og flere til. Per i dag har vi kårfolket og yngre bror i lønnet arbeid, og tar ikke ut noe fra driften selv. Det er jo bare to år siden nyfjøset stod ferdig, så vi håper på mer positive tall i regnskapet fremover. Målet er at Thomas på sikt skal slutte i jobben i Nordsjøen.

I en kommune med stadig mindre jordbruk, ser vi virkelig verdien av å holde kulturlandskapet i hevd, og at det går beitedyr ute om sommeren. Vi motiveres også av å se jentene våre vokse opp i trygge, landlige omgivelser i nærheten av dyr og natur.

David Hektner (29)

Viken

Produksjon: Melkekyr, øvrig storfe, korn og beite

29 år gamle David er pappa til to gutter, på snart tre og ett år. Han beskrives som en blid og hyggelig sjef, som inkluderer andre i arbeidsoppgavene og gladelig lærer bort.

På gården driver han med melkekyr, i tillegg til å fôre opp dyr for slakt. David driver også Stall Hektner med 30 hester, og har store jorder. Gården har også avtaler med skoler, slik at barn som sliter litt kommer for å jobbe enten i stallen eller fjøset tre dager i uken. David brenner for at gården skal være et sted der folk kjenner tilhørighet, mestring og glede.

Nytt av året er at gården har fått godkjent å bygge kafé og gårdutsalg i forbindelse med bygging av ny låvebro. Her ønsker de at folk fra nærmiljøet skal samles for den gode samtalen, i tillegg til at det skal selges egne produkter fra gården, i første omgang melk.

Har dere noen nyskapninger på gården?

Vi har de siste årene begynt med MC-kompostering av hestemøkk. Dette er en forholdsvis ny kompostmetode i Norge, som tar bedre vare på mikrolivet i massen og hindrer karbontap. Her ønsker vi å lære mer.

Hvordan ser dere på framtiden som gårdbrukere?

Vi har mange drømmer og tanker om fremtiden. Matproduksjon blir stadig viktigere i en urolig verden, og vi vil fortsette å gjøre det vi kan for å produsere mat på en mest mulig bærekraftig måte. I tillegg vil vi fortsette arbeidet med barn og unge, og også forsøke å gjøre gården mer tilgjengelig for lokalsamfunnet. Vi vil satse videre på melkeproduksjon og vi planleggerå bygge nytt fjøs.

En viktig del av vår visjon er å utvikle driften steg for steg, og bygge et team som sammen driver gården. Jeg driver gården på fulltid, i tillegg til at jeg har en liten stilling som pastor i Filadelfiakriken i Rælingen. Dette hadde aldri gått om det ikke hadde vært for at vi allerede er et lite team som drifter gården sammen, men dette vil vi utvikle og bygge på sikt.

Lars (26) og Ragnhild Mangelrød (30)

Vestfold og Telemark

Produksjon: melkekyr, ammeekyr, øvrig storfe, hest og ammegeit

På slektsgården Holoa, der Lars er født og oppvokst, holder Lars og Ragnhild til. Ekteparet er blant få melkebønder i Larvik, og duoen satser hardt. I tillegg til melkekyrne har de valgt å satse på både geit og fjordhest.

I tillegg til det hektiske arbeidet på gården, sitter Lars i styret i Vestfold Fjordhestlag og er med i utstillingskomiteen på Jarlsberg, i tillegg til å være valgt inn i arbeidsutvalget i produsentlaget for Tine Vestfold, der han er Geno-kontakt. Ragnhild er styremedlem i Hedrum Bondelag og ansvarlig for årets Åpen Gård på Hedrum Bygdetun. Hun er også med i Fjordhestlaget, i tillegg til å være aktiv i barn- og ungdomsarbeidet på det lokale bedehuset. Når man legger til at de venter barn, er det ikke tvil om at dette er et par med mange jern i ilden. Begge har fagbrev i hestefag, mens Lars også er voksenagronom fra Melsom vgs.

Ekteparet er lidenskapelig opptatt av å drive bærekraftig på det lille, familiedrevne gårdsbruket. Derfor prøver de å utnytte alle små lapper i deres område som ikke kan brukes til grønnsaker og korn. Her bidrar boergeitene godt, som rydder på beitet og bidrar til mautaken. I tillegg til geiter og kyr, finner man også verpehøner, kaniner, griser og katt på gården. Det hører også et kulturhistorisk laksefiske til gården, som drives i sommermånedene.

Har dere noen nyskapninger på gården?

Vi utforsker og tester ulike løsninger for oppforing av kalv, ved å bruke ammetanter/ammekyr som adopterer en bonuskalv. Slik skal så mange som mulig av kalvene vokse opp med en «mor» og i flokk, også innkjøpt kalv. Dette er fordi vi vil øke dyrevelferden, og fordi vi prøver å finne gode og effektive måter å gjøre dette på.

Ny teknologi skorter det på, da vi står overfor en stor investering og ombygging fra båsfjøs til løsdrift. Dette er noe vi ønsker å satse på, og vi håper at regnestykket vil vise at dette er mulig å gjennomføre.

Hva tenker dere om fremtiden som gårdbrukere?

Per dags dato er dette en fulltidsjobb for Lars og faren, men ikke for Ragnhild, som har to jobber i tillegg til gården. Vi venter vårt første barn, så med mye manuelt arbeid som ikke egner seg når en er gravid i 7. måned har Ragnhild tatt seg av mye av det administrative. Fremtiden er spennende, men utfordrende, da vi må vite at det er lønnsomt for at vi skal kunne satse videre på det vi mener er verdens beste, og et av de viktigste, yrkene.

Marit Eggen (35)

Innlandet

Produksjon: Hest, melkekyr og storfe

Marit er tiende generasjon på gården Eien i Tylldalen i Nord-Østerdalen, men det var langt fra gitt at hun skulle følge i sine forfedres fotspor. Hun sier tvert imot at «hun virkelig prøvde å bli noe annet», noe som understrekes av at hun har to bachelorgrader, i tillegg til å ha jobbet blant annet på sykehjem og som turistguide, for å nevne noe.

Bondekarrieren startet i Finnmark i 2014, da en ekskjæreste spurte om hun kom til å ta over gården til foreldrene eller ikke. Svaret ble at det skulle hun. Nå har hun og samboeren Martin 16 kyr på gården, i tillegg til jobber som henholdsvis elektriker og på landbrukskontoret for Tynset og Alvdal på kommune. Planen på sikt er å utvide gårdsdriften til å drive mer med kjøttproduksjon og også geiter.

I nærmiljøet er hun kjent som en som alltid er positiv, sprudlende, seriøs og faglig dyktig. I tillegg er hun opptatt av dyrevelferd, klima og miljø, og bærekraft i produksjonen.

Marit kommer fra en kulturinteressert familie, og broren hennes er operasanger og operasjef ved Opera Trøndelag. Opera er ikke helt fremmed for Marit heller, som hvert år avholder «Opera di Setra», gårdens helt egne operaoppsetning. I år ble det satt ny rekord med hele 2000 publikummere fordelt over fire kvelder. Seterfjøset brukes som operascene og sæterlia til amfi, mens det serveres lokal bakst og kaffe. Alle kalvene som blir født oppkalles etter årets opera, noe som har resultert i blant annet kalvene Max Detweiler og Kaptein Georg von Trapp.

Mari sier selv at hun satser stort på å være liten. Her er ikke ambisjonene å bygge stort, men å drive lite på best mulig måte. Slik kan hun også sikre dyrevelferden på best mulig måte, noe hun virkelig brenner for. I det nye fjøset som er under bygging, får kyrne stor velferdsavdeling, og kan gå ut og inn som de vil. Det kommer også melkerobot. Marit er også lidenskapelig opptatt av klima, og har som mål å få ned utslippene fremover. Målet på sikt er å bli økologisk.

Hun jobber også aktivt for at det skal legges bedre til rette for kvinner i landbruket, og har både stilt opp i Nationen og i podcast for å tydeliggjøre hvor vanskelig det er for kvinner å være gårdbruker.

Målet med gårdsdriften er på sikt å få råd til avløser og kunne nyte det gode liv på gården.

Har dere noen nyskapninger på gården?

Ny teknologi er det dårlig med. Her er fjøset fra 1960 og utstyret passe utslitt, men vi er i gang med å bygge på og bygge om fjøset. Den nyeste investeringen er refraktometer for å måle råmelka.

Det som skiller oss fra andre er at vi kombinerer ku og kultur for å skape gode opplevelser for folk, samtidig som vi pleier kulturlandskapet og produserer mat. Det er færre og færre som vet hvor maten kommer fra, og ved å ha opera på seteren når vi ut til en helt ny gruppe mennesker.

Hva tenker du om fremtiden som gårdbruker?
Jeg er positiv pessimist, både med tanke på fremtiden som gårdbruker, og med tanke på fremtiden til norsk landbruk. Skuta må snu og økonomien må opp, hvis ikke vil vi få et ras av nedlagte gårder, men jeg har trua på at det snur og har valgt å saatse.

Jeg mener at Norge trenger små og mellomstore gårder som min i fremtiden. Landbruket er hjørnesteinen i mange lokalsamfunn, og har stor verdiskapning. Det er ikke alltid slik at det vi holder på med i dag vil være gode løsninger i framtiden, og da trenger vi mangfold.

Målet er at jeg skal kunne slutte i jobben, og ha hele arbeidshverdagen min på gården. Vi har planer om eget ysteri og å omsette kjøttet direkte til forbruker. Neste år har vi planer om å få geiter som skal pleie kulturlandskapet og ta imot operaturistene. I tillegg står utegris, høner, esler og flere hester på ønskelista. Operaen skal videreutvikles og overnattingstilbudet på eiendommen økes.